fredag 23. juni 2017

Strøtanker i juni

Jeg hoppet visst glatt over strøtankene i mai, kanskje ikke så rart med tanke på at den måneden inneholdt alt fra eksamensstress til Bergenstur, 17. mai-feiring, bursdagsfeiringer, navnefest og begynnende sommerfester/avslutninger? Det ble liksom til at jeg raste fra den ene tingen til den andre uten å virkelig ha tid til å sette meg ned og tenke ekstra gjennom det som foregår. Jeg takler ikke stress særlig bra, egentlig, selv om jeg har mer enn nok av det og burde være vant til det - det er bare det at hvis jeg ikke får noen ordentlige pustepauser innimellom, blir tankene bare et surr. Og det har jeg tenkt å gjøre noe med nå! Vi er faktisk ferdige med alle avslutningene i år (kom til sju stykker totalt), og tempoet begynner å roe seg litt. Kveldene kan tilbringes slik man ønsker, i sofakroken med en god bok, ute på kveldstur (jogginga var ikke helt bra for ryggen min, så der må jeg ta det rolig enn så lenge) eller i filosofisk diskusjon med eldstemann over en kopp te. Og det føles godt!

 
Føler meg: fortsatt forkjøla (blergh!), lettere sliten som alltid, vi skal tross alt ha familiebursdag for både storesøster og lillebror denne helga, og sånne tilstelninger lager ikke seg selv! Men jeg har heldigvis mange bakehjelpere her i huset (om de bare hadde lært seg å rydde opp etter seg, også). Gleder meg enormt til ferien, dog er jeg litt nervøs for om passet til lillebror dukker opp i tide, eller om vi må ned på politistasjonen igjen og skaffe nødpass. Det burde gå, men det ligger et lite stressmoment der.
 
Ser på: Twin Peaks - The Return! Jeg må bare si det: Jeg elsker den nye Twin Peaks-serien, selv om den er langsom, til tider utrolig sær og urtypisk Lynch og jeg i enkelte episoder har sittet i over tjue minutter og ikke skjønt bæret av det som foregår. Men altså, det finnes ikke noe lignende på TV, og det har det ikke gjort på omtrent 25 år. Gleden min over å se de gamle skuespillerne igjen (også de som dessverre har gått bort siden de filmet sine scener) var ubeskrivelig, jeg er så imponert over Kyle McLachlan og de andre, og den absurde komikken er fortsatt til stede i fullt monn, enda så mørk serien kan være. Jeg må få sett filmen Fire Walk With Me også, for den har visstnok stor betydning for denne nye serien. I tillegg har vi fulgt med på 3. sesong av Fargo, som for det meste har holdt svært høy kvalitet, og fått med oss serien Genius om Albert Einstein. Ja, og så må vi ikke glemme SKAM! Jeg er litt enig med de som hevder at Sanas sesong ikke har vært like bra som de andre, spesielt noen elementer av russebuss-historien skurret litt, men det har vært mye bra, også. Elsket daten mellom Sana og Yousef forrige fredag, og håper på en skikkelig bra finale på lørdag. Jeg kommer garantert til å grine!
 
Hører på: For å trekke fram SKAM igjen, er det mange sanger derfra som har surret og gått de siste ukene. Perfekt fra forrige ukes Maghrib-klipp er nydelig, og ser man gjennom SKAMs spilleliste, er det et vell av godbiter å ta av. Jeg hører på en del podcaster også, siden sist har det dukket opp flere gode Twin Peaks-podcaster, deriblant Peaks TV med Joanna Robinson og David Chen.
 
Leser: Litt av hvert, men det ligger ingen nye bøker på nattbordet akkurat nå, jeg leser videre i de jeg allerede holder på med, og det er vel cirka tre stykker i vidt forskjellige sjangre. Lillebror vil helst lese Mollys dyr et par ganger om dagen, snart kan han den vel utenat, slik jeg gjorde da jeg var liten, hihi. Har veldig lyst til å plukke med meg Myrkongens datter av Karen Dionne på vei til Hellas, men vi får se!
 
Spiser: tja, det vanlige, skulle jeg tro? Men vi har trøkka i oss så mye pølser, kyllingsalat og kaker på diverse avslutninger at vi nesten har gått lei. Til hverdags går det gjerne i tomatsuppe, pasta med kjøttboller og laks i sitron, ispedd litt pizza eller taco på fredager og mannens kulinariske påfunn i helgene. Han tar stadig lørdagsmiddagen til nye høyder!
 
Takknemlig for: snille mødre. Mer spesifikt: Min snille mamma, som hjelper og støtter uansett hva det måtte være. Tre fine barn, hvorav to nå har sommerferie og driver dank hjemme, og den minste fortsatt skal være i barnehagen noen dager til. Snart fyller han tre år, og storesøster fyller elleve, attpåtil på samme dag. Jeg er så heldig at jeg av og til må klype meg i armen! En lyslugget snart-treåring som slenger seg rundt halsen min og sier "Glad t´å se deg, mamma", og som kastet smokken sin i søpla for godt forrige helg. Ei stor, langbeint jente med verdens største smil, lurt glimt i øyet, maur i rumpa og masse rare påfunn. Og en storebror som tar det meste med knusende ro, selv det å være ferdig med barneskolen og skulle begynne på ungdomsskolen til høsten. Og så mannen min, da, som har stått på for harde livet for å rekke alle avslutningene og konsertene til tross for jobbmøter, konferanser og trafikkaos ut av byen. Av og til har han måttet gi opp, er det full stopp på E18, så er det full stopp. Men han har ikke gått glipp av mer enn to avslutninger, så han skal få godkjent innsatsen!
 
Tenker på: bølgeskvulp og sand mellom tærne på en strand i Hellas. Solvarm hud. Et glass rosévin i skyggen på en liten gresk restaurant. Åh, som jeg gleder meg! Og så tenker jeg naturligvis på det som kommer etter ferien. Et nytt studieår begynner til høsten, og det siste semesteret på PPU er visst helt j*****. Men på denne tiden neste år er jeg ferdig utdannet lærer! Jeg snuser litt etter vikarjobber allerede nå, faktisk, for det er alltid greit å få mer erfaring fra skolen og litt avveksling fra oversetterjobben, ikke minst for å skåne ryggen min. Eventuelt blir det en kombinasjon der, vi får se.
 
Og helt til sist tenker jeg på all den tiden som renner forbi og aldri kommer tilbake. De runde kinnene til min yngste sønn, de lubne hendene hans, det konsentrerte uttrykket når han bygger noe eller stabler klosser. De små utropene hans: "Sååå gøy!", "Jeg klarte det, johooo!" og "Kan jeg òg, mamma?" når storesøskene holder på med et eller annet interessant. Han blir så fort stor, går det ikke an å stoppe tiden litt? For tre år siden vagget jeg rundt med tidenes største mage på overtid, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Lillebror har vært en sann velsignelse og berikelse for oss alle, det går ikke an å tenke seg livet uten ham. <3
 
 

mandag 19. juni 2017

Hverdagsglimt fra uke 24

Nok en travelkoselig uke er over, og vi kan se tilbake på blant annet en sommeravslutning på stranda i både sol og regn, en fantastisk forestilling med skoletrinnet til eldstemann, et par bursdager, bading, hagemoro og helgebesøk hos ei venninne. For min egen del har det også vært masse jobbing, snufs og snørr, og denne forkjølelsen har visst kommet for å bli. Sånn føles det i hvert fall akkurat nå!

Her er noen glimt fra uka som gikk:

På Skiphelle er det nydelig å være!

Lillegutt kaster stein i vannet.

Musikal om Romerriket med 5. trinn :)

Solskinn i hagen - endelig :)

Utsikt fra den øverste terrassen.

Liv og røre på skolen etter forestillingen til 7. trinn

Mannen min ga meg denne da forkjølelsen
var på det verste. Hjalp kanskje litt?

Lørdag, besøk hos venninne og rosévin i glasset.

Endelig varmt nok til basseng og spreder!

Kosestund <3

Såpebobler er kult!

Torskilstranda - enda en fin strand i Drøbak!

Hjemmelaget is, signert mannen min :)
Nam, nam!

søndag 18. juni 2017

En smak av sommer

Når du bruker en halv evighet på å blåse opp det nesten ubrukte plaskebassenget som ble kjøpt inn for et par år siden, og så bruker enda lengre tid på å fylle det med vann fra hageslangen, samt bære cirka fjorten bøtter varmtvann, så det blir noenlunde levelig badetemperatur oppi der?

Da vet du at det er sommer, om så bare for en dag eller to!




Denne herlige seansen fant sted hjemme hos ei god venninne denne helga, der jeg og ungene hadde innlosjert oss mens mannen min var hjemme og malte videre på huset. Været har vært mildt sagt lite malevennlig i det siste, men denne helga var det betraktelig bedre. En god byttehandel synes nå jeg, da - jeg fikk venninnetid og masse kos (og jobb) med barna, og han fikk malerjobb og huset for seg selv (ingen barn som våkner klokka seks på en søndag)! Og dessuten ble jeg traktert på beste vis, der jeg satt i den nye verandakroken hennes og sugde til meg sol og sommer og synet av badeglade barn, med en nydelig rosévin som fikk skuldrene til å senke seg minst tre hakk. Forkjølelse kombinert med innlevering av bok og teknisk krøll tok nesten knekken på meg denne uka, men jeg kom i mål. Dog var det ikke før i går ettermiddag jeg pustet ordentlig ut, og det gjorde jammen godt!

 
Men alt til sin tid - oppholdet vårt har vært en real vitamininnsprøytning, men det var veldig deilig å komme hjem til malermesteren også, og synke inn i de vanlige rutinene igjen. Ikke minst forberede oss til den siste skoleuka, til bursdagsfeiring for 2 av våre 3 barn og til slutt - den O´store sommerferien. Når den er i gang, kan det nok hende at mor i huset bader, hun også.

torsdag 15. juni 2017

På terskelen til ungdomsskolen

Vi voksne er jo som kjent litt treige, og det kan ta lang tid før visse realiteter synker skikkelig inn. Var det ikke sånn cirka i går at eldstemann begynte i 1. klasse? En puslete pjokk med litt for stor sekk, store øyne og behov for en trygg mammahånd? Og nå er han altså snart ungdomsskoleelev? Farvel, barneskole, hallo kviser, karakterer, hormoner, famlende kjærlighet og ungdommelig usikkerhet? Selv er han like rolig som alltid, det er noe annet med foreldrene, gitt. Og da han sto på scenen i går, sammen med 180 andre 7. klassinger fra kommunen, var det ikke fritt for at det trillet noen tårer. Han var så trygg, så flott, så ... voksen. Dansa som bare det, selv om han egentlig ikke liker å danse. Men det så unektelig ut som om han og de andre ungdommene ikke hadde gjort annet enn å danse de siste månedene, for den forestillingen vi fikk servert var utrolig imponerende!


 


Showet het "Gullrekka" og var et samarbeid mellom Kulturenheten og alle barneskolene i kommunen. Tanken bak er at de elevene som skal gå sammen på ungdomsskolen til høsten skal møtes og jobbe med en stor felles forestilling mot slutten av 7. klasse, bli litt kjent og få en mykere start på den nye skoletilværelsen. Det var sang, masse dans, morsomt og godt teater og topp stemning! Og lokalet var stappfullt av stolte foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler. Instruktørene og lærerne - og ikke minst elevene som hadde skrevet mye av dette selv, lært seg replikker og hundrevis av dansetrinn, ordna med kostymer, sminke, effekter og alt som hører med - fortjener en diger og rungende applaus! Jeg har fortsatt klump i halsen og våte øyekroker (og det skyldes ikke den forkjølelsen som har sneket seg innpå meg).

Lillegutten min har blitt stor. Han har blitt ungdom, og det har skjedd så fort og likevel så sakte og umerkelig at jeg på en sånn dag må se både to og tre ganger på ham for å virkelig tro at dette er den samme gutten som holdt meg så hardt i hånden på 1. skoledag.

mandag 12. juni 2017

Hverdagsglimt fra uke 23

Forrige uke startet i ro og mak på hytta, men gikk fort nok over i stress og kav med et par avslutninger til, to familiemedlemmer som ble syke samt opplading og gjennomføring av barnebursdag. Puh! Enda godt det ble en suksess, både kakene og selskapet. Og på søndag var det duket for en liten milepæl for vår yngste; han var nemlig blitt bedt i sin første barnebursdag, og hadde det helt topp!

Her er noen glimt fra uka som gikk:















fredag 9. juni 2017

Migrene, nattarbeid og barnebursdag

Det er nå engang sånn at en ulykke sjelden kommer alene. Skjer det noe kjipt, kan du banne på at det skjer noe minst like kjipt dagen etter. Nå skal jeg ikke klage for mye her altså, dette slår ikke den gangen vi hadde omgangssyke, luseangrep, vannlekkasje på kjøkkenet og dødsfall i familien (barnas kjære oldemor, som ble 100 år og var mett av dage) - alt sammen på én liten uke. Men når jeg har innlevering av bok neste uke og vi skal arrangere barnebursdag her i helga, passet det mildt sagt dårlig at lillebror fikk feber i går morges, og jeg ble liggende med en særdeles stygg migrene i dag. Mellom hver omgang med oppkast og forsøk på å ligge helt stille og ikke skifte stilling (for da trigges oppkastet igjen) priste jeg meg lykkelig over at lillebror også sov akkurat da, og at mannen min kunne komme tidlig hjem fra jobb.

Men det varte fra 12-tida til omtrent 21-tida i kveld, derfor er jeg altså nå oppe midt på natta for å bake en heidundrende sjokoladekake til snuppa vår som skal feire 11-årsdagen sin med klassevenninnene i morgen!

Forhåpentligvis blir kaka seende sånn ut (bilde lånt fra internett)

Det er egentlig litt koselig, når det kommer til stykket - å stå og bake i et nattestille hus, mens regnet siler ned utenfor slik bare juniregn kan - og jeg vet (eller i det minste håper) at bursdagsjenta kommer til å bli storfornøyd med kake, selskap og hele sulamitten i morgen. Hvordan jeg kommer til å se ut etter en nesten-våkenatt er en annen sak, men den tid, den sorg ;) 

onsdag 7. juni 2017

På med joggeskoene igjen

Det har ikke alltid vært sånn, men de siste fem-seks årene har jeg faktisk lært å like jogging. Det er en sånn nydelig frihetsfølelse, i hvert fall når man kommer over de verste startproblemene og kroppen begynner å venne seg til den nye aktiviteten. Jo da, de første gangene er det ganske tungt, og ikke kan jeg skryte av særlig god fart eller distanse, men smerten og seigpininga betyr i hvert fall én ting: Jeg er i gang!

 

En lang, svingete landevei som ligger klar foran meg. Joggesko på beina. Podcast på øret. Det småregner litt, men det gjør ingen verdens ting. Jeg har reist fra mann og barn og det evige kaoset hjemme, for dette er min tid. Min lille time, der det eneste som eksisterer er meg, landeveien og den jevne joggerytmen. Et par biler passerer sakte forbi, jeg nikker til en annen jogger underveis. Ellers er det rolig. Å, som jeg har savnet dette!
 
For det har vært en del kjepper i hjulene i det siste. Ryggen min har kommet seg sakte, men sikkert av betennelsen, men jeg har daglige smerter i ryggen og bekkenet, er nødt til å gjøre ryggøvelser hver dag og går regelmessig til kiropraktor og fysioterapeut. Sist jeg var der, spurte jeg om jeg kunne begynne å jogge litt igjen, og jo da, det skulle gå greit så lenge jeg var forsiktig og tok det pent i starten. Dessuten kunne jeg merke at ryggen ble stivere dagen etter ... Og det kan jeg trygt skrive under på! Det kjennes faktisk nesten som om betennelsen er tilbake, men så lenge jeg vet at dette er en del av "pakka", kan jeg leve med det. Det skal vel bli verre før det blir bedre, er det ikke sånn?
 
Vi får håpe det, for hvis jeg må parkere joggeskoene igjen, kommer jeg til å bli skikkelig gretten!